SUNN & STERK over 40

TRENINGSBLOGG for en førtis på vei til 100 med salto over helsekøen!

Debutant i Holmenkollmarsjen

11420_10152560017806770_2531038709730628476_n

Long time no blogging! Jeg har trent som vanlig siden sist. Ifølge Endomondo ligger jeg på snitt mellom 30-60 minutter daglig løping/skigåing, året rundt. Snitt betyr ikke at jeg trener så mye hver dag, men fordelt på 3-4 økter i uka. Kajakk noen få uker om sommeren. Jevnt og trutt gir evig futt! Det eneste jeg ikke klarer å gjennomføre, er planer om styrketrening et par ganger i uken. Det skjer i rykk og napp.

Men, nå har jeg nådd et nytt nivå, og det med bravur!

Fjorårets store Birkenskuffelse satte spor (avlyst). Jeg kan og vil trene til harde mosjonsløp. Ergo er jeg påmeldt Skimarathon 42 km i Engadin (St. Moritz) 8.mars, og av den grunn tenkte jeg, plutselig, at jeg skulle gå Holmenkollmarsjen 54 km. Bare for å få konkurransetrening (lider av prestasjonsangst). Dvs, først fikk jeg en mail fra Skiforeningen om at de inviterte til en testgjennomgang av løypa et par uker før.

– Tja, jeg kan jo alltids gå løypa og se om jeg klarer å gå så langt, tenkte jeg, og pakket sekken med varme klær, termos og matpakke. Møtte opp i minus 15 på Skansebakken, og fant ikke «min» gruppe, som skulle gå på rundt fem timer. Så jeg hang i hæla på en gjeng unggutter, som spurtet avgårde. Været var fantastisk, men kaldt. Føret var trått, og etter 25 km var jeg gåen.

– Aldri, aldri i livet om jeg skal gå Holmenkollmarsjen! Ikke f…. Orker ikke gjøre meg selv så vondt. Hva er vitsen!

Jeg hadde altså en lang indre dialog om at nok er nok i hodet mitt. Det er veldig i tiden, å ikke jage etter prestasjoner lenger. Det sa jeg til meg selv, før jeg kjempet meg videre til Fyllingen. Tok fornuften fangen, og svingte av marsjenløypa ved Glåmene og karret meg til Finnerud og Ritas trøstende kakao og kaker. Der satt jeg med sterkt verkende rygg, iskalde tær og utslitt kropp etter 42 km på fire timer. Termosen var halvfull, og matpakken urørt. Jeg innså at jeg burde ha fått i meg drikke underveis, i det minste…Ble hentet av sønnen min, og bestemte meg for at jeg ALDRI skulle pine meg selv ved å gå Holmenkollmarsjens harde 54 km.

start_foto_magnus_nyloekken

Foto: Kondis, Magnus Nyløkken

start-elite_D4N9878

Foto: Magnus Nyløkken, Kondis

Fit for fight

To uker etter står jeg lørdag morgen på startstreken med pulje 17 i Sørkedalen, iført rosa fartsdress…Været er mildt. Jeg har løpt noen småturer uken før (rundt 13-25 km), og tatt det veldig med ro i minst to dager (onsdag og fredag), for å lagre overskudd. Som forfatter av ernæringsbøker har jeg selvsagt gjort alt riktig de siste ukene. Fylt glykogenlagrene med skoleboller (på Brunkollen og Kikut) og mye hjembakt grovbrød, samt stor porsjon pasta kvelden før. Frokosten var akkurat passe med havregrøt og kokt rødbet for bedret O2 opptak (må inntas en time før løpet). Kaffe og litt sjokolade for ekstra piff. Min mentor Gry, som innehar Birkenrekorden og mange andre topplasseringer, har gitt meg følgende gulloppskrift:

– Gå rolig ut

– Tenk lett og fin, lett og fin

– Drikk to glass saft på hver stasjon, ikke spis.

– Finn rytmen og bli der

– Vær i boblen din

«Tar det som en tur», sier jeg til meg selv, og er mentalt forberedt på at fem timer er et hårete mål. Jeg er merkelig rolig, i likhet med alle rundt meg. Vi er røkla bakerst. Sent påmeldt, langt fra seedinggjengen. Allikevel havner jeg bak gjengen min allerede etter to kilometer, men så skjer det noe. Jeg kommer i driv. Legger meg litt sjenert i venstre fil. «Håper ikke jeg sperrer for noen», tenker jeg, og føler meg overmodig. Etter fem kilometer begynner jeg som vanlig å kjenne kroppen komme i riktig gir. To SWIX karer står rett før første matstasjon ved Storbekkhytta. «Holder det med VR30 opp bakkene?», roper jeg. «Du burde ha på litt violett» råder de. Jeg bråbremser og slenger skien opp på skulderen. En av karene smører et lag på hver ski raskt og rutinert.

– Denne stoppen er verdt det, smiler de og ønsker meg god tur.

Endorfinrush på hjemmebane

Jeg tar to glass saft, stående, og fortsetter. I bakkene er jeg i mitt ess, og passerer den ene etter den andre. De neste milene går jeg forbi hundrevis. Jeg går i sik-sak, ut i grøfta, bykster og takker de som intuitivt flytter seg ut av min «fast lane» til venstre. Bare to menn foran meg holder samme fart. Den ene med bare underarmer, den andre i sort og gult. Jeg limer meg på ryggene deres, men passerer også dem etter noen mil. Etter 25 km når jeg punktet der jeg gikk i kjelleren på testløpet. Men nå er kroppen sterk, pusten går lett som en fjær, og jeg begynner å synge av pur endorfinrush. I bakkene er det oppkjørt og dype spor. Snøen er harvet opp av minst 2000 løpere fra puljene før meg, og det er tungt. Jeg må irriterende nok ploge noen steder p.g.a. folk som er nervøse foran meg. Jeg kan løypa godt, for jeg er på hjemmebane, og vet jeg bare kan sette utfor. En enorm fordel. Flere steder tar jeg sjansen på å passere på innsiden. Det går fint. På Fyllingen kommer 25 km løperne inn på traséen, og det blir mølje. Vinden er sterk og føyker igjen isete spor. Jeg forsøker å stake, men skiene virrer på det utgåtte og isete underlaget. Igjen hopper jeg fra spor til spor og må passere bøling på bøling.

Først ved Kobberhaugshytta begynner jeg å kjenne meg skikkelig sliten. Blide feststemte jenter møter meg med store fat fulle av godterier og brownies fra United Bakeries, og musikk. Jeg bryter regelen og tar en kake i munnen, men klarer bare å svelge én bit. Resten må jeg spytte ut og gisper etter saft. Magen har ikke krefter til å drive med fordøyelse. Så løper jeg de lange kilometerne til Tryvann og siste matstasjon. Jeg bestemmer meg for sportsdrikk og cola. Må ha koffein og et shot i kroppen. Jeg er livredd for å gå tom nå. Dessuten er jeg omsider kommet ut av hjemmebane. Jeg har ingen kunnskap om løypa herfra til mål.

Teknikk, teknikk

I hodet går et mantra hele veien: Skyt hoften frem! Da retter hele kroppen seg opp. Jeg går teknisk godt da, fordi jeg setter all kraft rett over støvelen, og lekker ikke energi over større flate. Stavene inntil kroppen også. Skyter skiene fremover, som etter en imaginær fotball. Jeg ser og føler at jeg har roligere, men kraftigere og mer økonomiske steg enn de fleste rundt meg. Gliden er god, og jeg jubler over mine nyervervede preppekunnskaper. Edvard og jeg stod en time i smøreboden kvelden før, og gjorde tydeligvis alt riktig med rensing, gliding, sikling, børsting, pussing og festevoks med smørejern, og deretter tørvoks i minst seks lag med smørekloss. Fartsdressen er fantastisk deilig. Eneste skår i komforten er at jeg ikke festet stroppen til rumpetasken godt nok. Den slår meg rundt låret når vinden tar tak, og jeg bruker for mye tid på å få den på plass igjen, flere ganger.

Beyoncé, isføtter og solidaritet

Men det verste er at den dype, harvede løssnøen i alle bakkene har gått ned i skistøvlene, som ikke var knyttet stramt nok. Iskald snø har samlet seg rundt tærne. Jeg er klissvåt og iskald. Klarer ikke få varmen til å nå ut, og kjenner føttene stivner til isklumper sakte men sikkert. Går som faen bare for å slippe forfrysninger.

I hodet dukker Beyoncé opp med Halo. Aner ikke hvorfor, men hjernen vet hva den gjør. Refrenget bare går og går som hakk i plata i hodet, og hjelper meg til å holde rytmen og forbli i transeboblen min.

Etter Tryvann er jeg psykisk forberedt på motbakker, og får opptur på opptur av det motsatte. Lange nedoverbakker! Nå kommer skiltene tett. 5 km igjen, 4 km igjen, 3 km igjen. Det går litt tid før 2 km dukker opp. Noen motbakker, men jeg ser utsikten over hele Oslo, som gir et kick, noen folk som heier på oss fra en grop med flagg fra mange land, deretter den lille hoppbakken og stavkirken. Gjengen jeg løper midt inni er blitt som en stor konsentrert organisme. Det er følbart hvor innbitt alle rundt meg tyner siste rest av krefter. En voldsom følelse av solidaritet veller opp i meg. Jeg lytter etter hornmusikk, men hører ikke noe. Stadioen dukker opp, og en diger tavle med navn i orange mot sort bunn.

Elizabeth Lingjærde 4:23 står det, – Jøssenam, skriker jeg spontant, og setter opp farta. Jeg blir besatt av å klare å komme under 4:30 og er i mål på 4:25. Henger over stavene, ikke anpusten, men mørbanket. Så kommer gråten, som jeg såvidt klarer å stagge, før jeg stabber stivt avgårde på isklumpføtter til bagasjeutlevering og det varme teltet.

I did it!!! Nummer 14 i min klasse!

Bonusen

Og hadde jeg visst…da hadde jeg vært seedet og gått minst ti minutter fortere. Minst! Og er det noe jeg har lært, så er det at jeg MÅ ha utfordringer for å trives i livet mitt. Jeg elsker adrenalin- og endorfinrush. Merker at kroppen stortrives med å teste grenser. At jeg er 54 år er ingen hindring, tvert imot. «Barna» klarer seg mer selv, med førerkort, og jeg har tid til å lade overskudd. Det skal brukes for det det er verdt!

Neste år 😉

MIN oppskrift / HUSKELISTE:

– Minst 400 km i beina, fordelt på raske korte økter og lange i «joggetempo». Opptil 3 mil holder.

– Tren 3-4 ganger i uken. Gjøre kroppen vant til lange økter (3-4 mil)

– Tren styrke, overkropp + lår viktigst, et par ganger i uken. Kettlebells, yoga, slynge og vekter på stuegulvet er gull. (Har planer om å melde meg inn i EVO for knebøy og markløft med stang)

– Siste uke: En intervall (en mil), en-to langturer (25-30 km). Hvile to dager.

– Bli kjent med løypa. (Trent mye i den lengste motbakken)

– Ikke kle meg for varmt. En super holdt under fartsdress i temperaturer under -5C. Hummerhansker, briller

– Ull liners, ulltrøye, tørre sokker, ekstra lue, dadler og skismørning i rumpetaske. (Mental trygghet)

– Knytt støvlene nøye! Gjerne korte gamasjer

– Kompresjonsvarmere rundt leggene, lange varme ullsokker

– Brød og pasta dagen før. Fylle glykogenlagrene

– Havregrøt, appelsin, kanel, syltetøy, kaffe og kokt rødbet til frokost.

– Frokost/kaffe 1,5 timer før start. Sitte godt på do med kryssord

– En liten rolig oppvarmingsrunde før start. Gå ut med varme hender, pakk ned ullhanskene før bakkene

– Hvile i nedoverbakker, hocke stil

– Bare drikke saft på matstasjonene, ikke spise

– Smile når det røyner på, det gir litt ekstra endorfiner

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 9. februar 2015 av i Kosthold, Motivasjon med stikkord , , .

Navigasjon

%d bloggers like this: